Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Jeg har nok mild aldringsfobi, eller jeg setter hvertfall ikke veldig stor pris på å ha bursdag. Jeg synes det er kjedelig å bli eldre, også at det er veldig press på at bursdag skal være en av de kuleste dagene i året.

Jeg er likevel veldig takknemlig for å bli 25 år gammel! Jeg har kommet meg gjennom mange år, og mange tunge år. Jeg har også fått lov til å gjøre og oppnå mye kult og spennende. Mye som mange kanskje ikke får oppleve gjennom et helt liv engang. Det skal jeg ikke kimse av og sette virkelig pris på dette!

Jeg vet ikke hvorfor det er tungt å bli eldre heller. Mer man skulle oppnådd innen viss tid, kortere tid å oppnå nytt på, eller bare at det er en dag hvor man føler veldig på hva man har og ikke?

Jeg håper de neste 25 årene blir like bra som de to-tre siste. Jeg håper at jeg får enda flere venner og enda nærere vennskap med de jeg allerede har. Jeg håper jeg når målene jeg har og enda flere enn de. Jeg klarer ikke se for meg å bli 30 engang, så enda mindre 50, men jeg håper det blir fantastisk og at de beste årene er rundt da, selv om det er vanskelig å se for seg. Jeg håper også jeg får mulighet til å feire bursdagen min de neste 25 årene også og at morgendagen blir både hyggelig, minnerik og morsom!

I dag er den internasjonale personverndagen. Datatilsynet har feiret med deres årlige arrangement og fokuserte spesielt på inntredelsen av GDPR og hvordan vi det siste året har sett flere eksempler på hvordan dataanalyse og målrettet levering av budskap over nett har spilt viktige roller spesielt i politiske debatter. En viktig faktor for at dette ikke skal få negative konsekvenser er at vi alle har det samme utgangspunktet til å ha kjennskap til denne teknologien og utnyttelsen av personopplysninger vi selv gir ut, stort sett med samtykke. 

I en undersøkelse med ca 350 svar gjort av noen av mine medstudenter på NTNUs Entreprenørskole høsten 2017 var en klar majoritet av svarene at de hverken visste hvilke personopplysninger selskaper hadde om dem, hvordan de ble brukt av selskapene, og at de ikke egentlig stolte på selskapene som de antok hadde personopplysninger om dem. De viste også en interesse for å sjekke hvilke faktiske opplysninger de har og hvordan de brukes. I samtaler med andre, men fra samme målgruppe, har vi i Adall sett at denne interessen gjelder flere. De bare vet ikke hvor de skal begynne å lete, om de har rett på informasjonen eller hvordan de skal få den.

Med GDPR har selskapene fått enda strengere krav til å skulle jobbe transparent med sine forbrukeres personopplysninger. Hvis man ber om innsyn har man rett på det innen 30 dager og det skal være både lett å finne frem til og å forstå hvordan bedriftene behandler personopplysningene. Dette innebærer informasjon om alt av bruk, lagring, deling, og innhenting.

Det er helt forståelig fra et bedriftsperspektiv at det er ressurskrevende og litt skummelt å skulle ha denne typen åpenhet. Det handler om tillit, forståelse og om at disse opplysningene ikke akkurat ligger svært enkelt tilgjengelig for utsending. Det er også strenge krav til hvordan man skal dele disse med forbrukerne igjen, og noen av metodene vi har hørt om er SMS, mail, utskrevet på post, på minnepenn i post, på intern nedlastingsside, og blant annet som .json-, .html-, .docx-, .cxv, og .pdf-fil. Mange bedrifter har kanskje flere hundre systemer med flere tusen forskjellige brukere hvor det kan ligge personopplysninger. Det kan rett og slett kreve opp til en ukes arbeid å hente ut alt om én person. Hvordan skal man da kunne klare å levere til alle om det plutselig blir etterspørsel om det?

Selv jeg, som er relativt interessert i dette feltet og har lastet ned dataene mine flere ganger og fra flere steder, bruker alt fra 2 til 20 minutter å finne ut av hver ulike bedrifts måte å få innsyn i mine egne personopplysninger. Når jeg endelig har fått det tilsendt er det stort sprik fra bedrift til bedrift om hvorvidt det er alt eller ikke. Egentlig tror jeg ikke at det er et sted jeg har fått alt. Ikke er det alt som egentlig gir meg stor forståelse heller. Å få en .json-fil med forskjellige data krever noe analysering og det hender seg også at jeg ikke har fått tilsendt nødvendig ekstra data til å kunne analysere mine egne data. For eksempel måtte jeg be om informasjon om hvilke koder som tilhørte hvilke bøker for å skjønne dataene Storytel sendte meg. De svarte på alt i løpet av kun noen dager, da, så det var en positiv opplevelse.

I løpet av 2019 håper vi i Adall på å kunne være med på å likestille de digitale ulikhetene vi har nå med dagens løsninger. Vi ønsker mer transparens, enklere innsyn, mer forståelig informasjon, og alt dette ekstremt lett tilgjengelig. I vår drømmeverden er det også enklere å dele visse personopplysninger mellom bedrifter og endre nødvendig informasjon, som navn, adresse og mailadresse, hos alle på ett sted. For det kan absolutt gi gode fordeler å gi fra seg personopplysninger til digitale tjenester, på samme måte som det kan føre med seg noen negative konsekvenser. Derfor er det viktig at vi jobber for å likestille internett, så vi ikke ender opp med at noen får med seg alle fordelene mens andre kun får ulempene.

I tradisjon tro, og aller mest for meg selv, starter jeg dette året med en oppsummering av det forrige. Kanskje blir det årets eneste blogginnlegg, men jeg sier meg fornøyd med det allerede.

2018 var mitt første hele år som gründer, masterstudent, Trondheimsbeboer, pendler, og som singel faktisk. Det er også første gangen jeg har ansatt, tjent hundretusener, holdt flere foredrag med inntjening, utviklet tjenester, deltatt på akselerator og vært i USA. Det har bragt med seg mange arbeidstimer, en god del utfordringer, mye læring, moro, kjedsomhet, ensomhet, sosialisering, gullkort på SAS og festligheter.

Hovedfokuset har helt klart vært på Adall, deretter meg selv og med studiene og Start Norge på en god delt nummer tre. Dette har nok gått utover et og annet, blant annet alt som ikke har noe med de fire fokusområdene å gjøre. Det har også gått utover de fire fokusområdene at det faktisk har vært fire og ikke kun ett eller to, for det har vært hardt å sjonglere på dette nivået. Det gikk nok ikke så godt jeg hadde håpet. Til tider var jeg nært å gi opp både det ene og det andre, men takket være et godt og støttende nettverk har jeg kommet meg gjennom. Det er like greit å bli ferdig med mastergraden så fort som mulig og jeg har lovet meg selv å bli i Adall tre-fem år, så det er godt å ha klart det første virkelig slitsomme året.

Adall har egentlig gått ganske bra. Det har vært en god og morsom erfaring å ha med seg til nå og vi kan skryte på oss både plussresultat, før skatt vel og merke, å ha ansatt tre stykker, fått gjennom én søknad til Innovasjon Norge, vært med på et akseleratorprogram, hatt noen titalls kunder, tjent noen hundretusener og arrangert tre seminarer. Vi har også startet utviklingen av løsningen vi ønsker å kommersialisere og i godt samarbeid med et lite konsulentselskap ser det ganske lovende ut. Vi har vært heldige som har fått være i gode miljøer med mange å hente lærdom fra, og med det vil jeg spesielt dra frem NTNUs Entreprenørskole, Explorer HQ, TheFactory, StartupLab, og Boston University. I tillegg til alle enkeltpersoner som nærmest stiller opp på dagen om vi skulle trenge råd, bistand, eller mental støtte.

Studiene har vært vel så tøffe. Å ta masteren ved siden av å drive eget selskap er ikke akkurat en gåtur i parken. Jeg har pendlet mye mellom Trondheim og Oslo, og i etterkant ser jeg nok at det kanskje hverken var nødvendig eller lurt hver gang. Ikke var det like populært blant alle heller, men jeg er sta og sånn ville jeg gjøre det. Det ble gullkort til slutt! På en eller annen måte har jeg kommet meg gjennom det obligatoriske på Entreprenørskolen, og det takket vært kjære klassekamerater og venner.

Takk til rektor Gunnar Bovim for å motivere gjennom tunge NTNU-studier:))))

Jeg har også i år fått mange utrolig kule muligheter, og i god stil takker jeg ja til nærmest alt. Forhåpentligvis lærte 2018 meg viktigheten av å si nei, for denne gangen gikk det absolutt ikke å gjøre alt samtidig. Jeg er likevel egentlig glad jeg har prøvd, for jeg ville ikke vært foruten bekjentskapene, opplevelsene eller erfaringene fra noen av dem. En spesielt god opplevelse i 2018 var Adecco sin rekrutteringsprosess til sommerjobben Konsernsjefen. At jeg kom til topp 10 i prosessen  og dermed fikk med meg alle leddene er noe jeg er både stolt og ydmyk over. Spesielt glad er jeg over å få bli kjent med de ni andre, og jeg gleder meg til å med meg de videre som viktige relasjoner i årene fremover.

Andre opplevelser som har vært veldig stas har vært å begynne å få forespørsler om å holde foredrag. I 2018 fikk jeg holde foredrag på alle hjemplassene mine, både om personvern og det å satse på eget selskap som ung kvinne i håp om å motivere andre kvinner til å ta samme steget. Det har vært mange menn i dress som har “måttet” lytte til meg i 20-30 minutter, men det aller skumleste jeg gjorde var å holde forelesning om personvern til masterstudenter ved IKT-samhandling på NTNU. Det var jeg faktisk ordentlig nervøs for. Vi fikk også kjørt oss med minst fire pitcher i uken på TheFactory, så nå begynner både norsk og engelsk snakking på en scene foran publikum å være superchill. Jeg har også fått muligheten til å formidle mine meninger skriftlig i Shifter, Khrono og E24, som også er veldig stas! Det er spesielt en ting jeg vil jobbe med å være enda flinkere på i året som kommer. Og ikke minst fikk jeg delta i min første podcast hos Engage, også en ting jeg håper jeg får oppleve mer av fremover.

Utenom de mange reisene til Oslo og Trondheim har jeg fått oppleve bittelitt av verden i 2018 også. Usikker på om det var mest eksotisk i Albania eller USA, men Albania var hvert fall der jeg mistet mest tilgang til internett og dermed også hele omverdenen. Det har de fleste, samt meg, helt sikkert godt av en gang i blant, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke trives med det. Med noe jobbing, og spesielt maillesing, minst hver dag, har jeg ikke vært veldig flink til å slappe helt av. Likevel hjelper det å sjekke nye miljøer en gang i blant, så i løpet av 2018 har jeg tatt med meg jobben til Brussel, Ålesund, Gjøvik, hytta, Lillehammer, Helsinki, Albania, Hellas, Boston, New York, og Henningsvær.

Selv om jeg gjerne skulle reist mer har jeg ikke egentlig hatt tid eller krefter til det. Isteden har jeg brukt ganske mye tid på å oppleve både mat- og drikkeopplevelser i Oslo og Trondheim. Av og til med dates, av og til med venner og av og til med kolleger. Takk for at dere stiller opp for å sosialisere meg. Jeg har brukt en god del mer tid på relasjoner dette året og det har gitt resultat, men heller ikke dette året har Trondheim sin kjærestegaranti slått til. Jeg har blitt flinkere til å si venner og ikke kun nettverk. Jeg jobber altså med å mykne noe opp, og i slutten av året tok jeg kontakt med hele den tidligere venninnegjengen fra hjembyen for å se om vi kunne skape noen relasjoner der igjen. Det er jeg veldig glad hvertfall noen av oss fikk til.

Jeg har også vært veldig flink til å dele året mitt på sosiale medier, spesielt LinkedIn, Facebook og Instagram. For de som følger meg på samtlige beklager jeg for mye meg, men dere må absolutt ikke se på alt, spesielt ikke på Instastory hvor jeg er enig i at det kan bli i overkant. I research til dette innlegget gikk jeg gjennom alt jeg har lagt ut i løpet av året, og jeg må innrømme å ha pyntet bittelitt på hverdagen. Oftest med et glass vin, en drink eller en flytur. Husk, ingen av disse tingene trenger egentlig å være særlig opptur eller hyggelig.

Spesielt har dette vært viktig for å prøve å bygge opp noe annet enn å kun skulle identifisere meg med jobbing og studier. Som gründer(som er det jeg hater mest å kalle meg) er det naturlig å jobbe mye og ofre mye av tiden og kreftene på selskapet. Egentlig på lik linje som en toppidrettsutøver vil gjøre med idretten sin. Å legge en plan B er ikke en prioritet, men jeg har fått kjenne på hva konsekvensen av å ikke spre risikoen tidligere kan være. Å måtte gi seg med idretten pga skade var ikke gøy. Selv om jeg har gått på veggen et par ganger pga for mye pressing med jobbing tidligere har jeg aldri tenkt på at armene kan svikte brutalt. I høst har jeg fått oppleve hvordan det kjennes et par ganger, og når skriving på digitale hjelpemidler er den eneste formen for hobby og arbeidsmetode jeg har er det ganske brutalt. Omtrent hele november og desember jobbet jeg derfor så godt jeg kunne uten tasting på PC eller mobil, noe som resulterte i min best brukte eksamensperiode noensinne ettersom de fleste fagene hadde relevante fysiske bøker. Dette resulterte også i at jeg tok opp treningen igjen og begynte å oppdage Trondheim, som igjen resulterte til at jeg faktisk begynte å like Trondheim ganske godt. På tide når jeg kun har et lite halvår igjen som trønder.

2018 ble altså året jeg skulle begynne å sette stor pris på nærmere relasjoner igjen, og jeg håper jeg blir enda flinkere til dette i 2019 også. Det blir rart å bli ferdigstudert etter seks år med høyere utdannelse. Det er også rart å være ferdig med alle store verv, som for meg har vært en enormt stor del av utdannelsen min og det som har vært med på å forme meg. Heldigvis finner jeg nok noe å bruke tiden min på, så jeg kommer nok absolutt ikke til å kjede meg dette året heller.

Ledigheten til de som gikk ut med en mastergrad i IKT i 2017 er på 14%. Studentene organiserer selv egne forelesninger for å tette kompetansehullene etter gjennomført mastergrad. Kan det være et tegn på at studiene ikke er relevante nok for arbeidslivet som venter dem?

Kandidatundersøkelsen 2017 viser at ledigheten blant kandidater med IKT-master har økt betraktelig og er nå på hele 14% seks måneder etter ferdigstilt master. Funnet har overrasket både forskere og næringslivsaktører. Spesielt siden bedriftene de siste årene har etterspurt en økning av IKT-studieplasser.

I artikkelen Khrono skrev om problemet 27. april kom forsker Liv Anne Støren ved NIFU, som står bak undersøkelsen, med en teori om at man kan lure på om studiene er godt nok rettet mot arbeidslivet. Også Heidi Austlid, administrerende direktør i IKT-Norge, spekulerte i samme Khrono-artikkel i studienes relevans og hvorvidt innholdet i studiene rett og slett ikke er det bedriftene ser etter i en ansatt. Hun mener det er bra med flere studieplasser, men også viktig å sikre at de kandidatene som kommer ut har god nok kvalitet

IKT er et vanskelig studie å holde dagsaktuelt og relevant da endringene i teknologien skjer utrolig raskt. Å holde samme emne flere år på rad vil derfor være vanskelig samtidig som det skal være kompetansen arbeidsgiver faktisk ser etter. Man sitter igjen med en basiskompetanse innenfor teknologi og programmering, og vil måtte lære det meste fra bunn når man kommer inn som arbeidstaker.

Nylig var jeg på besøk hos masterprogrammet IKT-basert samhandling, også ved NTNU, og holdt en forelesning om den nye personvernforordningen til EU, som også trer i kraft i Norge i løpet av de neste månedene. Denne vil i stor grad påvirke IKT-basert samhandling-studentene når de kommer ut i arbeidslivet og de savnet derfor relevant undervisning om dette. Forelesningen jeg holdt ble organisert av mastergradsstudenter som den siste tiden har hatt nær kontakt med arbeidslivet gjennom jobbsøking. Med tre uker igjen til mastergraden skal leveres for sisteårsstudentene og midt i eksamensperioden for resten er det derfor både imponerende og nesten urovekkende at studentene selv organiserer en forelesning og tar seg tid til ny faglig input.

Nina Risung, som er en av initiativtakerne, sier de synes det er synd at NTNU selv ikke har tatt initiativ til å gjennomføre noe lignende for de, selv etter forespørsel fra studentene.

– At vi er nødt til å arrangere og legge til rette for at vi skal gå ut fra NTNU med kompetanse som skal gjøre oss ettertraktet for arbeidsgivere er noe vi synes er skuffende. Vi mener selv at som studenter burde man kunne forvente at universitetet legger til rette for at det de underviser oss i er dagsaktuelt, sier Risung.

Når dette initiativet fra studentene blir tatt i en travel periode er det tydelig at de ser mangler i egen kompetanse etter å straks ha fullført en mastergrad. Kommentaren de ga meg var at de ønsket innsikt i GDPR og hva dette vil føre til for virksomheter i Norge før de skal ut i arbeidslivet. Dette kan være et godt tegn på at studiene som finnes ikke klarer å gi studentene kompetansen de trenger før de skal ut i arbeidslivet og den virkelige verden.

Å utnytte muligheter har vært veldig viktig for meg de siste årene og jeg har tenkt at jeg er en av dem som er god på det. I hvert fall på å oppsøke muligheter, lage muligheter, se muligheter og å ta muligheter. Etter å ha lyttet meg gjennom store deler av Anita Krohn Traaseth sin bok om hvordan hun med stolthet og ære grep mulighetene og utnyttet dem til det fulleste, spesielt om hvordan hun som 3er-jenta fikk ta kurs på Harvard, måtte jeg sette meg ned og reflektere litt om meg selv.

Jeg er 3er-jenta fra videregående selv. Det skulle man ikke tro om man ser på alt jeg har gjort etter videregående, men jeg har funnet utrolige muligheter og blitt gitt flere. Jeg er ikke bare 3er-jenta fra videregående, men også C-studenten fra høyere utdanning. Og når jeg da stadig blir gitt nye muligheter burde jeg prise dem, love at jeg skal vise meg over snittet og at jeg er verdt det. Istedenfor har jeg sett at å være både 3er-elev og C-student har gått fint i mitt tilfelle og nærmest gitt meg motivasjon til å utfordre nettopp om det kan fungere i lengden. Det er ikke alle emner som er like viktige og hvor man drar like mye nytte inn i fremtiden med. De emnene hvor jeg har sett verdi og hatt dypere interesse av har også resultater deretter.

I snart ett år har jeg fått være student ved NTNUs Entreprenørskole. Et masterstudie hvor man ikke blir tatt opp på karakterer, CV eller anbefalinger, men en blanding av alt sammen i tillegg til din egen motivasjon. De tar opp et utvalgt antall studenter som de tror kommer til å dra mest nytte av studiet og som kommer til å skape synergier under studietiden. Jeg visste at mye med studiet kom til å bli utfordrende for meg på helt andre måter enn jeg var blitt utfordret tidligere, og dette var også grunnen til at jeg ønsket å begynne. Jeg ville sette meg selv i situasjoner jeg ikke tidligere hadde blitt stilt i. Mange av utfordringene jeg så, egentlig fortsatt ser i Entreprenørskolen var, nok situasjoner andre tok enklere eller ikke så på som en del av læringsprosessen. Tilsvarende hadde nok også jeg det motsatt.

Første året på Entreprenørskolen er straks over. Sett tilbake skulle situasjonene gjennom året gjerne vært mer ideelle. I tillegg vet jeg også at jeg ikke skal skylde på situasjoenene. Jeg har blitt tildelt utrolig mange muligheter og alt handler om prioriteringer. Det finnes ikke noe rett eller galt i måten jeg har prioritert, men det er muligens riktig å prioritere hardere. Ingen klarer å sjonglere alt, til og med ikke jeg. Selv har jeg valgt å starte en oppstart alene uten noen andre på Entreprenørskolen. Ikke helt eget valg, da ingen ville være med meg på mitt sterke ønske, men jeg kunne vært mindre sta. Jeg er glad jeg ikke er mindre sta, for Adall er riktig prosjekt for meg. Jeg har også valgt å prioritere Adall fremfor å utnytte årene jeg har på NTNUs Entreprenørskole til å hente inn så mye kunnskap og kompetanse av det teoretiske og akademiske vi får presentert som mulig. Dette skulle jeg så gjerne ønske at jeg hadde klart å balansere bedre. Praksis er utrolig viktig, men det kommer man til å få utrolig mye av i alle jobbene årene fremover. Det teoretiske og akademiske er også utrolig sterkt å kunne ha med i bunn. Antageligvis er eksamen på mandag(i dag) litt for nært til å trekke positive endringer ut av denne oppvåkningen, men kanskje heller oppgavene senere kan dra nytte av dette.

Kvinnedagen har ikke alltid vært viktig for meg. Det var først da jeg begynte å studere informatikk jeg så forskjellene på kjønn i større perspektiv. I begynnelsen antok jeg grunnen var at jenter ikke hadde teknologiinteressen og brukte det til egen fordel. Dette stemmer nok, men det er ingen naturlig årsak som skal tilsi at jenter ikke finner teknologi interessant. Det må dermed komme av miljø.

Jeg har selv aldri blitt oppfordret til å like IT og data, og avgjørelsen om informatikk- og entreprenørskapsstudiene kom veldig tilfeldig. Faktisk har jeg tenkt en del på hvordan i alle dager jeg endte opp som itjenta, leder i Start Norge og ikke minst som grunnlegger av eget selskap. Både mamma og pappa er IT-folk, så det kan være at det har vært avgjørende. Antageligvis har mamma vært et større forbilde enn jeg selv er bevisst over ved at jeg har vitnet at hun har tatt mastergrad i en alder av nesten 40. Ikke minst ved at hun var med på å bygge opp en av Norges viktigste informasjonssikkerhetsorganisasjoner, har tatt store verv og turt å ta steg opp i karrieren. Nå, som over 50 år(som absolutt ikke er gammelt), jobber hun mer enn noen sinne og gleder seg hver dag til å bruke over ti timer på jobb. For viktigst av alt har hun nok vist meg at jobb skal og kan være gøy og en stor interesse. Hun har brukt mange timer på jobb i oppveksten min. Noen ganger har jeg nesten vært litt sjalu på jobben, men den dag i dag er jeg bare stolt og imponert. Hun har stått på dag og natt for å få til både karriere og familien. Hun har kjempet mot brautende menn med veldig spisse albuer, som likevel ikke har vært hverken flinkere eller smartere enn henne. Dette har vist meg og gitt meg motivasjon til at det ikke menn med høy stemme ikke trenger  å være eller skal være en hindring. Det har også vist meg at jeg mest må vise meg god på andre måter enn å være mest høylydt, men at det selv da kan være vanskelig å vises. Mamma valgte å jobbe mer enn mennene. Mest sannsynlig dobbelt så mye. Likevel blir man fort litt usynlig bak de som tar mye plass. Av dette har jeg lært at man rett og slett må klare å ta plass. Jeg har funnet mine måter å ha spisse albuer på, for å overgå gutter/menn i å rope høyest har jeg ikke sjans til, enda jeg ofte prøver. Å være vitne til mamma i jobbsammenhenger som en av få damer blant mange menn har motivert meg til å tørre å ta stegene og kampene selv. Og selv nå, i 2018, er det ikke likestilt eller lett å være jente i mannsdominerte miljøer, men det er lettere. Og det takket være mamma og hennes generasjon.

Det siste året har jeg tatt større del i startup-miljøet. Der er det generelt få kvinner. Spesielt i tech-startups, som er min hovedinteresse. Jeg har prøvd å sitte i både mannsdominerte miljøer og miljøer med nesten 50/50 kvinner og menn. Virkelig, HEIA ENTREPRENØRSKOLEN! Forskjellen er ganske stor. Guttastemningen er klart mer utbredt i mannsdominerte miljøer og det er kjapt å bli en del av det. Det er hyggelig og gøy å være en del av gutta, men på sikt er ikke dette bærekraftig for noen parter.

Jeg håper at vi de neste årene vil se stor forskjell. At jenter, så vel som gutter, velger teknologi både i studie, jobb og kanskje tør å starte som tech-gründere. I fjor på kvinnedagen var jeg på Technoport og så på prisen for årets Female Entrepreneur bli delt ut av og til store forbilder for meg. I år har jeg selv vært på SHE Arena og pitchet egen startup på scenen. Dette er steg jeg har tatt fordi andre har bevist at det er mulig. Mine forbilder har gått veien selv og at jeg og resten av min generasjon kan stå på deres skuldre og jobbe med veien videre fremover til de som kommer etter er fantastisk. Vi må bare legge tilrette for det, både menn og kvinner, at også kvinner skal bli med på å skape vår teknologifremtid, som gründere, tekniske, investorer, idéhavere og forretningsutviklere.