Jeg liker å late som om selvtilliten min alltid er god. At jeg ikke har noen komplekser og er veldig sikker på meg selv. Stort sett gjør det at dette stemmer. Jeg har ikke noe store problemer med å møte mange nye mennesker eller å snakke foran forsamlinger. Jeg tenker også sjeldent på hva andre synes om meg når jeg står foran dem. De aller fleste jeg møter ville nok sagt at de hverken tror jeg er sjenert eller har problemer med selvtilliten.

Men helt ærlig, så er det mange ting jeg gjerne skulle endret på meg selv. Om jeg hadde orket å bruke tid og krefter på det, så hadde nok også jeg sørget over alt jeg ikke liker med meg selv og gjort meg så liten og usynelig som jeg kunne. Jeg har bare funnet ut at jeg ikke kan bruke en hel dag på å være usikker på meg selv, eller enda verre; et helt liv. Mange av de tingene jeg ikke liker pleier jeg å bare late som om ikke er der. Det fungerer faktisk ganske bra. Eller helt til noen tar et litt kjipt bilde av meg, så det synes veldig godt. For eksempel er ansiktet mitt ganske skeivt. Både ørene og øynene står skeivt i forhold til hverandre. Jeg har selvfølgelig lært meg måter å ta bilder av meg selv på, så dette ikke synes. Likevel er det noen dager disse triksene ikke fungerer. Også er ansiktet mitt for rundt, og jeg har slitt såpass mye med kviser igjennom tenårene at jeg har masse arr igjen. Av og til, om det er varmt og jeg har på meg feil type stoff på overkroppen får jeg pads under armene, og nå og da må jeg nappe «skjeggvekst» fra haken. Jeg har også masse hår på armene. Noe jeg synes er høyest usjarmerende. Tennene mine har heller ikke den Colgate-hvite fargen jeg absolutt skulle ønske de hadde. Forresten, så ser nesen min skeiv og stor ut på noen bilder. Håret mitt er flatt og ser fort fett ut. Jeg har tre-fire haker, om jeg holder hodet litt feil. Nevnte jeg at øyenbrynene mine absolutt ikke er symmetriske? Når jeg smiler har jeg nesten ikke øyne.

collage133Likevel, hvor mye av dette er det egentlig andre tenker på? Mest sannsynlig er det meg, og bare meg, som ser og tenker på dette. Det er jo bare småting. Etter å ha skrevet de ned nå, så ser jeg jo hvor teit det er. Så hvorfor i alle dager skal jeg tenke på det og bruker krefter på det da? Selv tenker jeg at jeg rett og slett bare må godta at det er slik jeg ser ut, så får heller alle de som legger merke til mine skeive ører(noe som faktisk irriterer meg mest nå for tiden ettersom det får solbrillene til å sitte skeivt) bare leve med det.
Enda mer ærlig, så må jeg innrømme at jeg er mindre sikker på meg selv når det gjelder publisering av dette innlegget enn når det gjelder alle «kompleksene» mine. Noen grenser må likevel sprenges. Ellers kommer man jo ingen vei.

Har du noen komplekser med eget utseende, og klarer du og drite i dem? Skriv de gjerne ned, så kan vi le litt av hvor teit det er sammen.