For en liten stund siden mistet jeg han jeg så for meg resten av livet med og som jeg hadde hele livet med. Jeg hadde møtt han en knapp tid etter at jeg flyttet alene ned fra Lillehammer til Oslo, og etter den dagen var det bare han og meg. Vi gjorde alt sammen. Etter fire måneder flyttet vi sammen og det var helt riktig. Det året, som egentlig var et ganske tungt år for meg, ble så mye lettere med han og han hjalp meg gjennom det meste. Sammen sto vi sterkt. Helt til jeg mistet tilliten til han, og han i samme slengen mistet meg.

Jeg mistet også den jeg er og den jeg hadde vært de siste 18 månedene sammen med han. Plutselig kjente jeg kun meg selv som kjæresten og samboeren hans. Jeg hadde ikke noe annet. Det var jo han jeg hadde grått til når livet var vanskelig og han jeg hadde ledd med når livet var fint. Plutselig sto jeg her helt alene. Alene til å finne ut av meg selv som Nina, og bare Nina. Alene til å klare livet og Oslo. Alene til å få til et sosialt liv. Jeg, som på mange måter ikke har vært ensom og alene på 18 måneder, sto plutselig helt alene. Og ensom.

Man trenger heldigvis ikke å være ensom selv om man er alene. Man kan lære seg å trives i eget selskap og nyte alenetiden. Det er sunt å være litt alene. Oppdage seg selv og verden for seg selv. Se alt kun fra eget perspektiv. Kunne velge noe uten å måtte spørre om hva noen andre tror eller synes. Heldigvis er jeg tilpasningsdyktig. Bare litt lite motivert en gang i blant. Det kommer uansett til å gå fint og alt kommer til å ordne seg. For alt ordner seg faktisk for snille piker. SAMSUNG CSC