Sånn som det her vil jeg egentlig aldri at folk skal se meg. Så latterlig lite produktiv. Utrolig alene. Ekstremt lat. En skikkelig fiasko av et menneske, for ingen med perfekte liv lever sånn. Eller er det bare at det ikke vanlig å fortelle om den ene dagen man tar fri?

Det er en stor kontrast fra i dag og forrige lørdag. Da var jeg akkurat blitt valgt som ny leder av Start Norge. Da var jeg med 300 andre hvor dagen for meg bestod av å være åpen, engasjert og utadvendt. Jeg tok steget ut for å snakke med så mange som mulig og prøvde å være så hyggelig og interessert som mulig. Det hårete målet var å small talk-e med alle og bli litt kjent med de fantastisk medlemmene Start Norge har. Det er meg i mitt ess. Jeg er faktisk interessert i hva de har å si og hvem de er. Jeg trives sjeldent bedre enn når jeg er i slike situasjoner hvor jeg får lov til å bli kjent med så mange nye, men selv om jeg henter energi av det er det også slitsomt.

Jeg har de siste årene brukt utrolig mye tid på å bare være med meg selv. Etterhvert blir det en vane og det mønsteret man kjenner best. Jeg er helt avhengig av alenetid for å kunne samle tanker og fungere blant andre mennesker. Om jeg ikke får den tiden alene går jeg nok ganske kjapt på en vegg. Høstens måneder har vært travle. Jeg har prøvd å leve det «perfekte» liv, med noe på planen hver dag til enhver tid og jeg har vært svært sosial. Spesielt til meg å være. I dag derimot har jeg ikke snakket med noen. Jeg har ikke tenkt til å møte noen. Jeg har heller ikke tenkt til å gjøre stort annet enn å se ut i lufta og kjenne på at jeg kjeder meg litt.

Jeg trenger å kjenne litt på hvor jeg er og hvor jeg vil. Jeg ønsker å ha litt kontroll på hva jeg gjør og at jeg rekker å gjøre meg opp en mening om det jeg gjør. I høst har alt gått i ett. Jeg har knapt rukket å tenke på noe. Hvilket har, som et eksempel, resultert i at ingen av klærne mine har noe sted å ligge annet enn på gulvet. Jeg har ikke klart å ta valget om gensere skal i første eller andre hylle eller om kjolene skal henges eller brettes, så da ble det ingen av dem.

I dag ligger jeg i sengen og sofaen om hverandre og ser ut i luften. En situasjon jeg kjenner altfor godt, men som i dag er helt annerledes enn hva det har vært tidligere. Jeg er ikke tom eller ødelagt. Jeg er bare litt sliten og sorter tankene. Jeg er ikke lenger deprimert, men heller glad og fornøyd med livet. For livet det er jævlig bra, det, men selv om livet er jævlig bra er det lov å ikke leve perfeksjonen av et liv likevel. Derfor velger jeg en slik lørdag. Tidenes kjipeste Halloween synes sikkert noen. For meg er det det jeg trenger, så kan jeg fortsette mitt liv for fullt igjen i morgen. Med studier, verv og jobber. Og ikke minst fremtidsplaner. I morgen er en dag for fremtiden.